Sankt Olavs lov som rettslig realitet og politisk idé i utviklingen av en norsk sentralmakt

Referansene til Sankt Olavs lov i Landsloven av 1274 ble brukt om fundamentet for det norske kongedømmet. De var derfor mer enn et symbol og var viktige for etableringen av en mer abstrakt og mindre personavhengig kongemakt i denne tidlige oppbyggingsfasen for en norsk sentralmakt i høymiddelalderen, og ble mobilisert i politisk vanskelige eller kritiske situasjoner i seinmiddelalderen som noe mer enn en referanse til gammel rett. Dette kommer vi fram til ved først å ta utgangspunkt i Landsloven av 1274, og deretter skille klarere mellom rettslige kilder på ene siden, og religiøse og litterære kilder på den andre, fram til Landsloven. Deretter ser vi på hvordan ideen om Sankt Olavs lov kom til å prege den politiske dialogen mellom befolkning og styresmakter i seinmiddelalderen og slik ble det limet mellom styringsnivåene som Landsloven gjør Sankt Olavs lov til. Til slutt ser vi på hvordan referansene til Sankt Olavs lov ble benyttet i krisesituasjoner innenfor unionsmonarkiet i seinmiddelalderen. Vi viser hvordan bruken av Sankt Olav i Norge tilsvarer bruken av Sankt Erik i Sverige.