Journalistikk under angrep : Om journalister og gjerningsmann

Denne studien undersøker hvordan Dagbladet og VG sine journalister har forholdt seg til Anders Behring Breivik og det journalistiske objektivitetsidealet etter 22. juli – på én og samme gang. Er det mulig å forholde seg noenlunde nøktern, i ei sak hvor man sjøl er personlig påvirka? Med diskursanalytiske briller på nesa, og krigs- og fredsjournalistiske teorier i baklomma, har jeg sjøl fått erfare hvor vanskelig det er å forholde seg upartisk i 22. juli-saka. For i tillegg til å avsløre at krigsjournalistiske begreper som ”polarisering” og ”demonisering” er svært relevante for tabloidenes dekning, har det også vist seg at journalist og forskerrolla har mange likheter. Og både journalistene og jeg har nok til tider latt hangen til å demonisere Norges første terrorist overskrive våre etiske forpliktelser. ; This study examines how journalists from the newspapers Dagbladet and VG have dealt with Anders Behring Breivik and at the same time the journalistic ideal of objectivity after the terrorist attacks on the 22nd of July 2011. Is it at all possible for journalists to be objective in a case where they themselves are personally affected? With a discourse analytic view and a theoretic foundation of “war and peace journalism”, I myself have experienced how difficult it is to remain impartial in this case. In addition to having discovered that propagandistic war terms such as “polarization” and “demonization” are relevant for their coverage, I have also noticed that the role of the journalist and the scientist have many similarities. It seems that both the journalists in question, and myself, may have let our urge to demonize Behring Breivik overwrite our professional and ethical obligations.